Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘kommende jaktfilm’

Read Full Post »

Harerådyrrev_coverart

Read Full Post »

Pepperkaker og Torgeir med hare 2012 026

Vi har hatt gleden av å få være med Torgeir Sandnes og haldenstøveren Emil nå i høst, og de veit hva skikkelig harejakt er! Selv har jeg vært på harejakt i 35 år og mener fortsatt at ingenting kan måle seg med harejakt med gode hunder. Derimot er det heller ikke som er så kjedelig som harejakt med dårlig hunder. Men kjedelig blir det aldri når man slipper Emil, og mens man venter på uttaket, er Torgeir bestandig i gang med å fortelle skrøner mens han leiter etter tyristubber.

– Man kan da ikke gå på skauen uten å få stekt seg ei skikkelig fleskepanne, sier Torgeir.

Dagen startet fint med sol og minus 13, men etter en time fant pus ut at han klarte å riste av seg Emil ved å løpe mye sikk sakk mellom et sauegjerde. Gjerdet hadde piggtråd på toppen, så dette likte vi særdeles dårlig. Emil hopper nemlig over gjerder og kryper ikke under (Piggtråd er ikke lov å sette opp etter 2009, men mye er satt opp før den tid, og står nok i lang tid ennå siden det ikke er noe krav om fjerning av det som allerede var satt før forbudet).

Etter et tap på ca 10 minutter tok Emil ut haren igjen og nå ble det skikkelig fart på losen. Haren måtte ta en god runde oppe i åsen før den fikk litt forsprang og kom jumpende ned mot posten vi satt på.

–Nå er det snart slutt på gjerdesmetting, hørte jeg Torgeir hviske da han tok en kikk på gps`en. Øyeblikket senere fikk vi se haren, og den gamle enkeltløperen fra 1953 ble løftet til en god og rund kjake. Pus endte sine dager 15 meter foran kamera.

Pepperkaker og Torgeir med hare 2012 018

 

 

–Nå blir det bål og fleskepanne utbrøt Torgeir og begynte straks å bryte kvist og hente ved. Faktisk før Emil rakk frem til pus. Ved bålet kunne Torgeir etter hvert summe seg og telle opp 8 harer skutt for Emil i høst.

Pepperkaker og Torgeir med hare 2012 041

–Egentlig alt for mange, men slik blir det jo når Helge har vært med en del ganger, lo han. Men la til at antall harer skutt for en hund egentlig sier mer om jegeren enn om hunden – og det kan jeg si meg helt enig i.

 

Emil har i en alder av 2,5 år blitt utstillings- og jaktchampion. Han var også med på europamesterskapet og ble nr.4, så denne ekvipasjen får dere garantert se og høre mye fra i årene som kommer!

God jul – alle sammen!                                              !

Read Full Post »

Cover_stort

Ja, så er vi nesten i mål med denne også. En liten gjennomgang av rådyrjakt de siste tiårene sett gjennom Høgfoss & Fallans kameraer. Dette er opptak som ikke er vist før, og det begynner i november 1994 – og slutter i november 2012! Planen er at de som er interessert, enten skal kunne gi denne bort til noen som er interessert i slikt, eller selv ha noe å glede seg over til jul eller nytt år… Filmen står godt alene, men det er heller ingen ulempe å ha sett noen av de foregående i denne serien…

NB: Det hjelper ikke å ringe Høgfoss vedr. bestilling. Filmen må forhåndsbestilles i nettbutikken.

Read Full Post »

Vi har vært med Per Arne Langeland og finskstøveren Hunter i år også. Og duoen skuffer aldri!

Etter at vi hadde gått fra bilen, markerte Hunter fot i kanten av ei hogstflate, og jeg tenkte at her er det bare å slippe bikkja med èn gang. Men da Per Arne bare dro Hunter vekk fra foten, ble jeg litt forundret og spurte om han ikke skulle slippe bikkja???

– Skal ikke skyte denna ennå, kom det ganske kontant!!

– Denna???, spurte jeg.

– Dette er bare en sommerunge som jeg skal trene unghunden på, så han må få leve.

– OK, men hvorfor akkurat denne, lurte jeg på.

– Fin å ha, for den holder seg på et lite område og gir bikkja god trening. Ingen ulempe at hunden lærer seg å bli spornøye. Er ikke du harejeger og bør vite sånt da?, hostet Per Arne da en Petterøes nr 3 slapp munnvika og røyken var på vei ned etter frokosten. Vel, da stilte jeg ikke flere dumme spørsmål i frykt for å erte på meg en harejeger med lenger fartstid enn meg selv. Det var stille de neste minuttene, men da vi kom i kanten av ei myr stoppet Per Arne og slapp omsider Hunter.

– Jeg har navn på mange av harene siden jeg ikke skyter dem… Også veit jeg hvor de bor, humret det i skodda fra Petterøes’en. Hunter forsvant over myra og gps’en viste små sirkler i tetta 150 meter  unna.

– Det blir uttak hvert øyeblikk nå, så kanskje du skulle gjøre klar kameraet ditt?

– Ja, selvfølgelig, sa jeg, – men tenkte at det må da ta mer enn 2 minutter. Per Arne viste med gps’en og pekte på et punkt på kartet der han mente haren skulle sitte. Ikke mer enn sekunder senere hører vi Hunter beskrike haren og kameraet er i gang. Jeg retter søkeren i losens retning, men blir raskt gjort oppmerksom på at haren kommer til å komme ut i hogstflata rett ved siden av oss. Losen svinger inn i kanten av myra, og plutselig ser jeg en hvit hare komme ut akkurat der Per Arne hadde sagt. Jeg følger haren med kamera, og under 30 sekunder etter kommer Hunter.

– Nå har den tenkt seg ned på asfalten ser’u, sier Per Arne i det han fyller kaffekoppen og setter seg ned på stolsekken. Asfalten?? Den er da over 1 km unna, så det er vel ikke mulig, mener jeg.

– Jo da, denne her løper alltid ned på asfalten, men det er ikke stort med trafikk der tidlig i helga, så dette går bra, mente Per Arne. Tjue minutter senere har losen vært ute av hørehold og krysset asfalten langt nedi i lia to ganger. Unghunden har hatt los på denne et par ganger før, men den får tap i veien hver gang, og det er ikke artig med en hund som surrer i veien når det kommer biler. I dag skal jeg jaggu skyte denne luringen, slår Per Arne fast – mens nok en Petterøes finner veien til munnvika. Jeg kjenner jeg blir litt urolig da losen krysser veien ennå noen ganger uten at noe tyder på at haren vil opp til uttaket igjen. Etter vel en time prøver jeg forsiktig å antyde at vi kanskje skulle gå ned på et sted ca 700 meter lenger ned, litt ovenfor asfalten. Blikket fra Per Arne sier mer enn 1000 ord, så vi blir nok sittende, ja. Ti minutter senere høres losen mye bedre og gps’en viser nå at losen er på vei opp igjen.

– Du må filme i den retningen! Den kommer til å krysse stien 25 meter foran oss, sier Per Arne mens to patroner slippes ned i sideliggeren. Blysmuth fra Bergan, flirer Per Arne i det han stumper røyken. Petterøes’en har hengt tungt i høstlufta siden vi forlot bilen, så jeg aner alvoret da den slukkes.

– Hunden er 400 meter unna, så følg med, hvisker Per Arne og løfter hagla nesten opp til kinnet.

Bare sekunder senere kommer en hvit hare hoppende ut av tetta og bråstopper midt i stien. PANG-PANG jeg ser at haren får mer enn nok av førsteskuddet, men skjønner at denne karen ikke tar noen sjanser(han har hatt noen litt merkelige skudd på andre filmutgivelser) som kamerater selvsagt passer på å kommentere ved alle passende anledninger. Ikke rart fyren vil være sikker….! Før Hunter rekker opp, har det på nytt blitt fyr på Petterøes’en, og alt er som det pleier.

– Greit å bli stående i uttaket og ikke flytte seg vel?, kan jeg høre fra en svært erfaren og lommekjent jeger. Jeg sier ikke noe mer i dag, jeg…

Men tusen takk for en flott dag!

Read Full Post »

Etter en natt med mye vind sto vi opp klokken 0530. Vinden var så kraftig at rorbua som vi sover i ristet godt i natt.

Etter litt kaffe og frokost, ble vi enige om at dagen måtte brukes i områder der det var mest skog, for vi fikk med oss et OBS-varsel for Nordland torsdag kveld og i dag. Der dagen i dag skulle by på enda sterkere vind enn i går, altså perioder med nordlig full storm og nedbør i form av regn, sludd og snø.

Vi kan trygt si at vi fikk prøvd oss i dag også, vi har trolig hatt opp imot 19 m/s mer eller mindre hele dagen, men som Runar sier:

– Her er det bare å gnu på!

Runar og Helge jobbet i dag som et team. Planen var at de skulle inn på en liten høyde der vi hadde sett dyrene turet godt, men skuffelsen ble stor da de kom frem. Dette er helt klart og vanligvis en «heit post», men i dag var det totalt umulig å sitte der for kameramannen; vinden tok alt for mye i kropp og utstyr, så de måtte finne seg et sted der både jeger og kameramann følte at de kunne få til noe.

Etter litt venting, tok Kay og Jan beina fatt og dro innover mot åkermarkene som de har brukt til granplanting og vi slapp hunden på avtalt sted. Det ble opptak relativt raskt. Kay og Jan fant en plass i skogen, men som du ser på bildet, så er ikke dette en plass der du verken får god tid eller god oversikt. Men sånn måtte det bare bli til vinden la av litt, for som Kay sa:

–Når man går i motvind og må ta i for å puste, da er det et heftig vindvær.

Kort oppsummert har det blitt både hare-

og rådyrloser i dag – og det til tross for været.

Alle hundene til Kay fungerer 100% –og i dag har de fungert så bra at vi i Team Høgfoss og Fallan bøyer oss i støvet for det arbeidet Kay og hundene har nedlagt for oss denne uken. Vi er mektig imponert, tusen takk Kay!

Read Full Post »

Det hadde kommet over 30 cm på ett døgn og vi var veldig spente på om haren hadde vært ute og hoppet på nysnøen. Det hadde den vært forsiktig med, for vi fant ikke spor før langt utpå dagen. Ikke fordi hunden var dårlig eller noe, men dunkermann Morten Gåthaug møtte opp med finskstøver og sommerdekk på bilen!! Det skulle snart vise seg å by på problemer i utforbakker. Jeg kjørte først med vinterdekk, men syntes brått at Morten kom styggfort bakfra.

Plutselig hører jeg masse tuting og ser blinkende lys bare få meter bak bilen min. Jeg skjønner hva som er i ferd med å skje og gir på, men neste gang jeg kikker i speilet ser jeg kun to røde baklys – bilen til Morten står godt plantet i grøfta.

–Vi lar bare bilen stå der og jakter, utbryter Morten. Han er i ferd med å sette gps på hunden før jeg rekker å kommentere noe som helst. Litt forsiktig prøver jeg dog å antyde at det kanskje er best å få bilen opp av grøfta først?

–Har ikke vært på glatta før du – eller????, brummer Morten før jeg rekker å se hunden forsvinne til skogs.

–Jeg og en kompis kjørte av veien da vi skulle på jakt i Hallingdal for mange år siden. Vi havnet på taket i ei grøft og våknet opp med blod og hønsefrikase i hele trynet, kona hadde sendt med en stor kjele ser`u. Første bilen som stoppa lurte noe jævlig. Spesielt da vi spurte om de kunne kjøre oss og bikkjene opp til hytta.

–Dere må jo til lege, sa hu som stoppa.

–LEGE????? Vi skal på harajakt vi, og slik ble det. Hu kjørte oss opp og vi ringte Viking og fortalte hvor bilen lå, og henta den etter 10 dager med jakt. Lurte noe jævlig de folka da vi kom for å hente bilen… Brakk forresten to ribben i rundvelten, men det gjorde ikke vondt. I alle fall ikke mens vi jakta, men kjente det da jeg begynte å jobbe igjen veit du…,sier Morten.

Så, etter at vi forlot bilen i grøfta, tenkte ikke Morten noe mer på den. Vi måtte gå ganske mye og langt før vi fant spor etter en liten hare som hadde vært ute og prøvet «trugene» sine.

–Sitter ikke langt unna denne, mente Morten mens Helge virket noe mer betenkt. Etter bare minutter på fot ble det uttak og Reete (finskstøveren til Morten) hang på ut av hørehold. Den kommer nok tilbake ble vi enige om – og etter 30 minutter kommer haren løpende i mot oss.

–Skyt du! hvisket Morten. Alle veit jo at man ikke trenger be Helge to ganger om sånt. Haren døde i smellen og Reete kom jagende nesten helt frem før Morten begynte å rope en masse rare ting som kunne minne om finsk. Trenger vel ikke prate finsk selv om du har finskstøver, mente Helge.

–Det veit ikke du noen ting om! Forresten ikke jeg heller, men artig å prøve, lo en alltid blid Morten Gåthaug som ble frarådet å holde på med billakkering allerede på 1990-tallet en gang, men han holder på enda. Aner vi en liten løsemiddelskade her, eller er det bare noe han kan skylde på ved leilighet? Hvem vet…

Det finnes uansett ikke mange som Morten Gåthaug!

– og forresten – bilen kom på veien igjen.

Read Full Post »

Older Posts »