Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for oktober, 2012

På vei hjem…

Vi har nå kommet oss trygt hjem fra Helgelandskysten, til tross for at vi traff på noen små hindre på veien hjem… Som du ser under her, er det ikke alle som er like godt skodd for vinter enda. Været til tross, turen var vellykket! Vi legger ut noen bilder fra hjemreisen som viser litt av landskapet vi har opplevd og takker for et hyggelig opphold.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Tips til deg som vil se flotte bilder fra området, gå inn her:

http://www.facebook.com/torleif.hansen.3?fref=ts

Read Full Post »

Etter en natt med mye vind sto vi opp klokken 0530. Vinden var så kraftig at rorbua som vi sover i ristet godt i natt.

Etter litt kaffe og frokost, ble vi enige om at dagen måtte brukes i områder der det var mest skog, for vi fikk med oss et OBS-varsel for Nordland torsdag kveld og i dag. Der dagen i dag skulle by på enda sterkere vind enn i går, altså perioder med nordlig full storm og nedbør i form av regn, sludd og snø.

Vi kan trygt si at vi fikk prøvd oss i dag også, vi har trolig hatt opp imot 19 m/s mer eller mindre hele dagen, men som Runar sier:

– Her er det bare å gnu på!

Runar og Helge jobbet i dag som et team. Planen var at de skulle inn på en liten høyde der vi hadde sett dyrene turet godt, men skuffelsen ble stor da de kom frem. Dette er helt klart og vanligvis en «heit post», men i dag var det totalt umulig å sitte der for kameramannen; vinden tok alt for mye i kropp og utstyr, så de måtte finne seg et sted der både jeger og kameramann følte at de kunne få til noe.

Etter litt venting, tok Kay og Jan beina fatt og dro innover mot åkermarkene som de har brukt til granplanting og vi slapp hunden på avtalt sted. Det ble opptak relativt raskt. Kay og Jan fant en plass i skogen, men som du ser på bildet, så er ikke dette en plass der du verken får god tid eller god oversikt. Men sånn måtte det bare bli til vinden la av litt, for som Kay sa:

–Når man går i motvind og må ta i for å puste, da er det et heftig vindvær.

Kort oppsummert har det blitt både hare-

og rådyrloser i dag – og det til tross for været.

Alle hundene til Kay fungerer 100% –og i dag har de fungert så bra at vi i Team Høgfoss og Fallan bøyer oss i støvet for det arbeidet Kay og hundene har nedlagt for oss denne uken. Vi er mektig imponert, tusen takk Kay!

Read Full Post »

Vi våknet til nysnø og kraftig vind i dag, og vi søringer er jo ikke akkurat vant til slikt. Rådyrene virket ikke helt fortrolig med den hvite bakken de heller, og dro stort sett raskt rett til fjells.

Helge og fotograf-Jan ble sittende trofast på post i tre timer i håp om at hunden skulle komme seg ned av fjellet,

men første hund som ble sluppet gikk seg fast på ei fjellhylle i snøføyka og fotograf-Runar med jeger-Kay måtte faktisk bruke tau for å fire seg ned til den! Det har seg nemlig slik at rådyra har samme egenskapene som gemsen i Alpene, det er et helt utrolig skue å se dyra bestige disse fjellene!

Og når vi først er inne på fjell, så fikk Kay og Jan se to dyr dra på en real fjelltur i går. Vi var så heldige å kunne bivåne rådyr ta med seg hunden på steder vi ikke trodde var mulig! På bildet ser du Kay vise stedet der dyra faktisk turet i lang tid.

Vi la også fra oss en av sekkene i maks 2 minutter og fant ut at «snø-ned-metoden» er en særdeles utspekulert og effektiv kamufleringsmetode i fjellterreng.

Vi fikk også brukt den 13 år gamle beaglen i dag,

og det ser nok ut som han trenger en hviledag i morgen, og da er det jo bra at Kay har tatt med seg tre drevere som jager meget godt.

Været i dag er som vi skrev i starten, nysnø, mer snø og vind opp i mot 17 m/s. Vi søringer mener dette er «litt tøft», men en innfødt vi har truffet på noen ganger, mener dette er «helt greit høstvær». Karen flirte og sa at vi fikk hilse på han igjen etter endt jaktdag i morgen – hvis vi kom frem!

Uansett vær og vind, dette er et utrolig flott område og vi i Team Høgfoss og Fallan Jaktfilmer legger da ut noen bilder fra dagen i dag

Read Full Post »

Etter første slipp med Ronja (dreveren som ble NM-vinner 2011) hadde både fotograf Jan og jeger Helge rådyr på seg, men da kameramann hadde klart bilde, hadde jeger kvist – og omvendt. Vi er her for å lage film. Ikke primært for å fylle fryseren, så da fikk dyrene gå forbi flere ganger. Fotograf Høgfoss og jeger Kay hadde også dyr på seg noen ganger, men i full fart og dårlig mulighet.

Etter vel en time los hvor vi lurte fælt på om hunden jaget hare, fikk vi geit og lam inn på ei myr på ca 100 meters hold. Kalven ble liggende igjen…

Neste slipp gikk over fjellet og vi kunne filme dyrene i silhuett der de forsvant over toppen.

–Henter en ny hund jeg, sa Kay. Og mens første hund forsvant til fjells, ble hund nr. 2 sluppet. Bare få minutter etter ble det los. Jan og Helge hadde tatt post i le siden vind og regn pisket i ansiktet uansett hvor man vendte seg.

På gps’en kunne Kay og jeg se at losen nærmet seg posten til Helge – og like etter smalt det.

– Hull på byllen, kom det raskt på radioen fra Helge. Han hadde felt en kalv han også.

–Fy F…n,   nå har kamerat mitt tatt kvelden! Det lyser bare røde varsellamper i displayet, kunne Jan melde over radioen. Kameraet virket heldigvis helt til hunden kom på fallet. Vi brukte siste rest av lyset til å få ned en dyvåt og sliten drever ned av fjellet, men er, tross været og ett ødelagt kamera, fornøyd med denne film-dagen. Vi har ett kamera i reserve og om ikke værmeldingen slår til, må vi nok ut en tur i morgen også…

Read Full Post »

Team Høgfoss & Fallan jaktfilmer er på plass i nye omgivelser og denne gangen er det Helgelandskysten som har fått besøk av to jegere og to fotografer. Avreise ble satt til klokken 0200 natt til søndag og –

– vi fikk se sola komme opp og gå ned før vi var fremme. Rapport og bilder kommer så fort vi har noe å videreformidle fra denne turen til alle våre venner på blogg og Facebook.

Siste bilde ble tatt i går kveld/natt.

Read Full Post »

Det hadde kommet over 30 cm på ett døgn og vi var veldig spente på om haren hadde vært ute og hoppet på nysnøen. Det hadde den vært forsiktig med, for vi fant ikke spor før langt utpå dagen. Ikke fordi hunden var dårlig eller noe, men dunkermann Morten Gåthaug møtte opp med finskstøver og sommerdekk på bilen!! Det skulle snart vise seg å by på problemer i utforbakker. Jeg kjørte først med vinterdekk, men syntes brått at Morten kom styggfort bakfra.

Plutselig hører jeg masse tuting og ser blinkende lys bare få meter bak bilen min. Jeg skjønner hva som er i ferd med å skje og gir på, men neste gang jeg kikker i speilet ser jeg kun to røde baklys – bilen til Morten står godt plantet i grøfta.

–Vi lar bare bilen stå der og jakter, utbryter Morten. Han er i ferd med å sette gps på hunden før jeg rekker å kommentere noe som helst. Litt forsiktig prøver jeg dog å antyde at det kanskje er best å få bilen opp av grøfta først?

–Har ikke vært på glatta før du – eller????, brummer Morten før jeg rekker å se hunden forsvinne til skogs.

–Jeg og en kompis kjørte av veien da vi skulle på jakt i Hallingdal for mange år siden. Vi havnet på taket i ei grøft og våknet opp med blod og hønsefrikase i hele trynet, kona hadde sendt med en stor kjele ser`u. Første bilen som stoppa lurte noe jævlig. Spesielt da vi spurte om de kunne kjøre oss og bikkjene opp til hytta.

–Dere må jo til lege, sa hu som stoppa.

–LEGE????? Vi skal på harajakt vi, og slik ble det. Hu kjørte oss opp og vi ringte Viking og fortalte hvor bilen lå, og henta den etter 10 dager med jakt. Lurte noe jævlig de folka da vi kom for å hente bilen… Brakk forresten to ribben i rundvelten, men det gjorde ikke vondt. I alle fall ikke mens vi jakta, men kjente det da jeg begynte å jobbe igjen veit du…,sier Morten.

Så, etter at vi forlot bilen i grøfta, tenkte ikke Morten noe mer på den. Vi måtte gå ganske mye og langt før vi fant spor etter en liten hare som hadde vært ute og prøvet «trugene» sine.

–Sitter ikke langt unna denne, mente Morten mens Helge virket noe mer betenkt. Etter bare minutter på fot ble det uttak og Reete (finskstøveren til Morten) hang på ut av hørehold. Den kommer nok tilbake ble vi enige om – og etter 30 minutter kommer haren løpende i mot oss.

–Skyt du! hvisket Morten. Alle veit jo at man ikke trenger be Helge to ganger om sånt. Haren døde i smellen og Reete kom jagende nesten helt frem før Morten begynte å rope en masse rare ting som kunne minne om finsk. Trenger vel ikke prate finsk selv om du har finskstøver, mente Helge.

–Det veit ikke du noen ting om! Forresten ikke jeg heller, men artig å prøve, lo en alltid blid Morten Gåthaug som ble frarådet å holde på med billakkering allerede på 1990-tallet en gang, men han holder på enda. Aner vi en liten løsemiddelskade her, eller er det bare noe han kan skylde på ved leilighet? Hvem vet…

Det finnes uansett ikke mange som Morten Gåthaug!

– og forresten – bilen kom på veien igjen.

Read Full Post »

– I dag er det Snøgg på snart 12 år som skal få prøve seg. Og han er ikkje så feit som han ser ut tell, bare litt grov i beinbygninga, flirer Per i skjegget der han slipper gamlehunden i et plantefelt.

– Pleier å stå hjort her, og noen ganger turer det som en harelos, sier Per og jeg øyner et håp om et hjortefall på tape. Per rusler stille og forsiktig opp en gjengrodd traktorvei med sønnene Knut og Ola hakk i hel. Snøgg gjør en runde og Per sjekker Astroen. Han har noe i nesa nå som han krysser veien, mener Per og viser gutta løypa på gps’en.

– Det har lett for å bli uttak borti der, men da går det som regel nord og ut av terrenget. Heldigvis snur Snøgg og kommer tilbake mot oss og postrekka.– Vi tar litt mat, da pleier det å skje noe ser’u, mumler Per og setter seg. – Er sulten jeg også, sier Knut og leiter etter ei brødskive i sekken. Den rekker han å ta to biter av før losen starter like ved en av postene. – Los like ved, høres fra Harald-Lars Åby over radioen. – Kommer etter hvert, må bare eta litt, sier Per rolig mens jeg allerede har fått på meg sekken og er klar til å gå. Er ikkje noe å stresse med detta ser’u, sier en rolig kar mens han tenner en Petterøes. Gutta har tydeligvis vært med mange ganger før, og forholder seg like rolig som opphavet.

Hmmmm, er det mulig å ha så god tid da, tenker jeg før de endelig får på seg sekkene. Vi beveger oss endelig så smått mot losen. Etter noen hundre meter kommer vi inn på posten der Harald-Lars sitter: – Det står godt inne i tetta der konstaterer han. Vi tar noen skritt videre i losens retning. – Bare 113 meter igjen nå, hvisker Knut som har lurt gps’en ut av lomma på faren sin igjen. Huff det var da jævlig så tett det ble da, tenker jeg og skjønner at her blir det vanskelig å filme.

Brått kjenner jeg en kald gufs i nakken og like etter løsner losen og forsvinner. – Han legger nok snart av, sier Ola som har vært med faren på elgjakt siden han kunne gå. Selv kan jeg ikke det døyt om elgjakt, men gutten har rett han, etter ett utras på ca 600 meter i rett linje skjønner Snøgg at det er best å gi seg. – Han begynner nok å merke det nå, mener Per som ikke har fått sluppet Snøgg like mange ganger før jakta etter at Mezzo kom i hus. – Vi lar han få ei pust i bakken og litt mat når han kommer tilbake, så er nok klar igjen, er oppskrifta fra Per. Snøgg slapper av før Per igjen gir beskjed over radioen at vi kommer deres vei. – Her skjøt jeg en 14 tagger hjort for noen år siden. – Det er ofte dyr nedi her, rart om det ikkje skulle bli los snart nå…, sier Per.

Litt etter kan vi se på sporloggen at hunden nok har noe i nesa. – Det kommer nok opp borti granskauen der, så vi flytter oss dit, sier Per bestemt og sklir nærmest som ett spøkelse lydløst med to sønner og en fotograf etter seg igjennom skogen. Brått stopper Per og løfter rifla ut mot venstre og jeg rekker så vidt å oppdage ku, kalv og en kløftokse på nedsiden av oss – før det smeller! Like fort som de dukket opp blir de borte, men Per er rask med å gi beskjed over radioen at han har skutt på den lille oksen. Snøgg kommer inn på skuddplassen og fortsetter videre. Vi finner ikke verken blod eller hår og jeg tenker mitt en liten stund…

Så hører vi to grove bjeff fra Snøgg. – Den ligger, sier Per og tar et lettet sukk. – 63 meter unna, hvisker Knut, som nok engang har lurt gps’en ut av lomma på faren sin. Vi småløper frem og oppdager Snøgg som står oppe på elgen og ragger. – Det var jaggu godt, sier Ola og mener dette var faren sin 112 elg hvorpå Per nikker beskjedent, men bekreftende. – Dere får vomme ut dere gutter, ler Per og han trenger ikke be to ganger før knivene er oppe av slirene. – Blir nok ikke lett å være elg på Greenskogen i kommende generasjoner, tenker jeg og trekker meg unna før jeg blir bedt om å hjelpe til. Fotografen er nemlig ferdig med «blod og sånn» etter at våpen ble bytta ut med kamera for 15 år siden.

Snart 12år, men elgjakt kan Snøgg.

Read Full Post »